Luringen snart svigermor?

Alt er bare en hel haug med surr om dagen, eller ikke surr. Bare så helvetes mye som liksom skal skje på en gang. Etter bare en uke i Irland har liksom hele privaten endret seg, min lille søte Nydelig flyr med gutta. Ja, om det nå bare hadde vært så vel, hun ikke bare flyr, men hun kjører. Med gutter gamle nok til å kjøre om dere skjønner. Og mor er redd, og av en eller annen grunn også litt stolt av det hele. Men mest redd, og litt sint, sånn at jeg godt kunne filleristet både jenta og gutten. Ja for det er èn da skjønner dere. Men Luringen skjønner at det ikke hjelper å sperre henne inne, eller det hadde jo hjulpet litt, men vet også at skolen og sånt vil etterlyse henne sånn etterhvert, litt mye bry antagelig.

Midt i alt dette landet jeg altså fra Dublin, med en datter som muligens i dette øyeblikk har fått seg sin første kjæreste, fikk en prosjektoppgave midt i fleisen, levering neste fredag, sånn er det når en flakser av gårde i stedet for å følge forlesningene. Hjelpes meg sier jeg bare. I alt dette kaoset skal jeg liksom ha hele skissen klar til fredag. Dessuten er jeg trett, og har null energi. Akkurat som om døtre og golfkjørende svigersønnwannabees liksom skulle bry seg om det. Innimellom kaster jeg små blikk bort på Lille Lure, hun er ikke verre hun heller, enn at hun sitter og nettflørter med en kjekkas fra Valdres. Joggu godt det er langt unna, og at begge fortsatt hører til på barneskolen tenker a mor. Og nipper litt til kaffekoppen og smiler litt også, av det hele, lille Nydelig ja – joggu har hun draget på gutta

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Altså, joda, jeg er jo klar. Irland. Så klart jeg er klar! Tenker jeg, helt til jeg begynner å tenke sånn ordentlig etter. For om man er sånn helt klar, er det da man liksom skal ha vasket opp alt tøy, skrevet huskelapp over alt en skal ha med seg, og gjerne ha begynt å pakke litt? Ja for i så fall så er jeg litt uklar. Men klar altså!

PS: Kan noen oppgi irsk mat som er helt ufarlig (jeg liker ikke tapas, aioli, tzatziki…) for en luring?

Vurdert til: av 30 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag tidlig hadde vi fryktelig dårlig tid, noe som delvis skyldtes Lille Lure som er veldig trøtt om morran nå, og delvis meg som også er trøtt, har et aldeles iskaldt soverom jeg ikke vil møte uten dyne, og som dessuten var altfor trøtt til å klare å finne noe å ha på meg.

Nuh vel. Vi kom oss da av gårde, uten frokost på undertegnede og Nydelig rimelig stressa siden hun skulle ha en viktig totimers prøve. Vi løp til bilen, som Nydelig allerede hadde startet, og de søte iskrystallene som var på frontruten fikk bare være der. Isroser betydde forferdelig dårlig sikt hver gang vi møtte biler, lyset liksom fordelte seg i krystallene, og Luringen ble derfor sittende litt foroverlent, mysende og litt bøyd, for å se under der vifta hadde begynt å tine opp ruta. Det er ikke så lang kjøretur, men etter en 4-5 minutter begynte det å hjelpe på, rett før skolen til Nydelig begynte jeg derfor å stusse over min egen fremoverbøyde, mysende holdning. Og etter en 7-8 minutters kjøring falt plutselig alle brikkene på plass.

Det hjelper ikke med isfrie ruter når brillene ligger hjemme på nattbordet. Og selv i et godt nytt år trenger ikke nødvendigvis synet å ha blitt nevneverdig bedre. Så har vi i alle fall slått det fast, sånn en gang for alle.

Vurdert til: av 42 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I Luringens nyttårstale var jeg svært overbevist om at dette skulle bli et bra år. Og jeg tror positiviteten virket! I forgårs fikk jeg helt plutselig tilbud om en ukes tur til Irland. Dublin. All inclusive. Sånn omtrent. Og litt jobb to do. Men fullt opp av “things to do”, allerede booket. Ah! Jeg har aldri sånn egentlig pleid å ha flaks eller kjenne meg videre “heldig”. Men me like Kunne absolutt blitt vant til the. Snille mennesker.

Ajrlaand, dooz points. Here I come. Noen som har forslag til puber/butikker/varer/mat en bare “må” ha med seg. Om jeg rekker litt utenom det spikra opplegget…!!

International. Neida, bare så innmari gira og happy. Måtte ordne opp i en hel masse for at det skulle la seg gjøre, men alt fikset seg jo, snille veiledere, mødre og andre. Naaiss! I can hardly wait…

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal begynne med, men kanskje med i går?

Eller, aller først vil jeg bare fortelle at jeg har stått utenfor. Utenfor bloggen i tre hele dager Fikk ikke logget meg inn, slemme VGB.

Jo, så var det gårsdagen! Nydelig hadde vært og trent, og siden jeg, hm, nå må jeg begynne litt før skjønner jeg. Jo, altså: Når jeg kom på jobb i går så oppdaget jeg at jeg hadde med meg en veske uten lommebok i. Jeg hater jo vesker, så jeg har derfor sluntret unna i jula, hatt den i kåpelomma og handa og sånn, og derfor var den altså ikke oppi veska. Det fant jeg altså ut på jobb. Ferdig på jobb spurte sjefen om å få sitte på, og så klabert fikk han det. Siden han bor ikke så langt unna min faste matbutikk satt han like godt på helt frem til døra, jeg skulle jo handle (fordi jeg igjen hadde kjøpt tørkeruller i stedet for dopapir, hmf). I alle fall, i det sjefen min går ut av bilen kommer jeg på den hersens lommeboka.

Durer de tre minuttene hjem, henter lommeboka, handler inn mine hermetiske erter og joikakaker, og ikke nok med det! Neida, jeg handler inn middag for dagen etter også. Stolt av meg selv kjører jeg hjem. Begynner å pakke ut, og det er da jeg oppdager det: ingen potetmosposer. Wææ! Joikakaker er liksom potetmos. Det er da jeg kommer på Nydelig som er og trener. Ringer henne opp, har flaks, hun har jo penger med seg. Yuhu. Hun skal kjøpe med seg på veien hjem, vi avtaler at hun skal ringe når hun nærmer seg, slik at jeg kan begynne med maten.

Mobilen min ringer, ja den flotte Nokia 7390, og jeg svarer: “Næmmen, er du der allerede?”, hvorpå det blir litt stille, jeg hører et kremt og stemmen sier: “Det er fra Norstat, som driver med meningsmålinger. “Oida, utbryter jeg ærlig, jeg trodde det var dattra mi som ringte”, hvorpå hun svarte lettet at det var bra, for nå begynte hun å lure på om hun hadde ringt meg før.

Ja, så det var i går. I dag har jeg vært og trent, lagd middag (kjøpt i går ja) og satt en laang stund i sofaen som et slakt. Begynte å se på pulsklokka og så den var halv ni, begynte å mase på Lille Lure som satt og okkuperte denne pc’n jeg skriver på. Hun fikk et kvarter på seg. Ørlite rett før kvart på bestemmer Luringen seg for å dusje, og Lille Lure får derfor plutselig nærmere tjue minutter ekstra tid. Lucky her! Nåja. I alle fall, siden det var så sent tok jeg like godt på meg pysj og morgenkåpe, og utbryter: “Neimen, nå går jammen den klokka feil igjen!” Åtte sto den på, ikke første eller siste gang denne selvstillende klokka surrer det til tenker jeg for mitt stille sinn (egentlig er det ikke så stille, i ca to måneder nå har “bamsefar i lia” surra rundt oppi detta huet, heldigvis får jeg si, den har nemlig tatt over etter “Gamle dampen” – så det er da noe). Fikk Lille Lure til å slippe dataen og begynte å mase på om hun skulle ha kveldsmat, og at nå var det straks leggetid.

Setter meg til foran pc’n, fornøyd over å kunne logge inn igjen, og det er da jeg ser klokka på pc’n. 20:06 står det. Det første som slår meg, mistenkelig nok, er at Lille Lure har stilt klokken på pc’n, kaster nok et blikk opp på klokka på veggen: samme klokkeslett der og. Roper ut i stua til Nydelig: “Er klokka åtte eller ni”, og må endelig erkjenne det faktsike. At jeg sitter her i morgenkåpe og pysj, halvveis trua Lille Lure til å spise kveldsmat under to timer siden middag og jage henne i seng, og skjønner at det fortsatt er en time igjen til Grey’s og at det i alle fall er minst to timer til jeg skal legge på. Fordi jeg aldri har giddi å stille pulsklokka. For den bruker jeg jo bare til å trene med.

Nå skal f*¤n ingen ringe på døra her, asså!

Vurdert til: av 31 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, selv uten gikt å skylde på, tror jeg at jeg kjenner det gode året fremfor meg. Det kan jo ikke bli et dårlig år når jeg i mars <3 skal få se min favorittgruppe spille live i Oslo Spektrum. Jeg gleder meg så vanvittig. Vanvittig!

Men det aller første som skjer i det nye året er jo at Luringen skal spise ribbe. Sånn første nyttårsdag mat. Sånn som kommer etter kalkunmiddagen på nyttårsaften. Hva jeg skal spise den andre dagen i det nye året totusenogti, ja så har vi slått fast uttalen med det samme, vet jeg ikke helt ennå. Men siden jeg lagde hjemmelaget pizza tredje nyttårsdag og klemte inn pita mellom fiskepuddingen mandag og fiskekakene i dag blir det i alle fall ikke det. Kanskje en saftig biff med dertil egnet tilbehør. Tror vi har en slager! Og da er det jo bare søndagsmiddagen igjen. Men det kan vente. Det er jo ikke slik at en må planlegge alle middagene for det nye året selv om en kjenner det på seg at det blir bra. Litt fiskegratengmiddager må uansett klemmes inn mellom alle godsakene også i et godt år.

Ja, hva mer gjør at jeg tror dette blir et sabla godt år? Sikkert fordi jeg skal i gang med mitt siste halvår som student, og gleder meg! Ikke til å bli ferdig, men fordi det er en prosjektoppgave som jeg selv har valgt ut tema for. Og det tror jeg skal bli riktig så utfordrende!

Tante skal jeg også bli! Igjen! Ja, ikke sånn som i gammel tante, mer som i sånn hyggelig tante. “Glad i tante”, og “tante er glad i” om dere skjønner. Og det vet jeg jo at dere gjør, det er jo tross alt ikke så mange som leser Luringen uten at de er eksepsjonelt lure. Gratulerer med det!

Dessuten har jeg fått (skal få) avlastning i jobben min, og det skal bli fantastisk, selv en Luring kan noen ganger trenge litt assistanse. Jeg tror dermed jeg går en vakker sommer i møte, og ingen ting er bedre enn det. Ikke husker jeg hvordan været var i 2009, men sommerværet for totusenogti vil bli fantastisk! Ikke sånn dauavarmt, men sånne passe varme sommerdager, all mass! Og så regner det litt om nettene noen ganger, og en tordenkveld eller to, bare for å gi oss litt spenning. Men ikke den dagen du har booket inn Kaptein Sabeltannforestillingen, såpass romslig er jeg jo.

Jeg vil heller ikke ha en konfirmant dette året, og kan derfor synge “Kom Mai du grønne” eller hva den nå heter uten å tenke på taler og bordkort og invitasjoner og mat og slikt. Sånt må det jo bare bli et godt år ut av. At jeg derimot vil ha en sekstenåring i hus kan sikkert bli utfordrende og spennende, men også her følger det med mye glede; forhåpentligvis et mopedførerbevis som gjør at Nydelig kan transportere seg selv rundt til hester og venner og slikt, og dessuten, hvem kan ikke se for seg hvilke flotte øvelsestimer vi etterhvert vil ha i bilen, Nydelig og jeg? Bare huske å bytte bil, slik at ikke Nydelig både sitter med gassen, bremsen og håndbrekket, for slikt kan det faktisk bli et mindre dårlig år av.

Lille Lure har alt lest seg opp på sine rettigheter, og vet at som tolvåring-to be, vil disse rettighetene øke. Hun skal høres, og få være med ennå mer å bestemme. Slikt må det jo bare komme noe godt ut av, akkurat nå tenker jeg at det muligens blir mindre støy av slikt. Men jeg kan jo ta feil. Akkurat nå tipper jeg at dette også er med på å gjøre dette til et bra år, akkurat like bra som på slutten av dette, når Norsk Tipping skulle gjøre opp årssaldoen og det viste seg at jeg hadde 6 rette i Lotto. Bare at med slike lykkebarn som Lille Lure og Nydelig tror jeg jammen jeg drar inn en større pott dette året.

Lykketallene mine er 5 og 10. Og kanskje litt 7. Og 2. Og noen ganger andre også, når det skulle passe seg sånn. Totusenogti vil jo inneholde alle disse tallene, ja pluss at det til og med har med 10′er, ja og 2′ern, sånn i tittelen. Det må jo bare gi et bra år. Det er jeg helt sikker på.

Dessuten har jeg bursdag til neste år. Og det er jo alltid gøy, og bra. Sist hadde jeg en gjeng inne på kontoret mitt som sang bursdagssangen. Kanskje de kunne øve litt mer til i år, så tror jeg det vil bli bare helt strålende. Hurra for meg liksom. Ja, og da er det jo nesten jul. Og da, ja da er det jo bare kos og hygge og marsipan og ribbe og pizza og kalkun og ikke minst semulepudding og karamellpudding. Med rød saus. Ja også karamellsaus da. Og litt krem. Dessuten elsker jeg jo sjokoladepudding, så tipper det også dukker opp. Ja, også elsker jeg jo dere litt også da. Ikke sånn elsker som i “I love you, will you merry me”-elsker, men mer som i “Jeg elsker å lese dere og bli lest”-elsker.

Så ha et smashing nydelig og godt nytt år, det skal jeg!

PS: Kongens nyttårstale finner du her

Vurdert til: av 44 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Unnskyld kjære Nydelig, for at du synes jeg er spydig og frekk mot deg – det er langt fra det mamma mener, men tonefall kan ofte tydes ulikt, og som oftest er bare mamma oppgitt, sint, lei seg eller trist, enten på mine – eller dine vegne, og lar munnen bare renne over.

Unnskyld kjære Nydelig, for at du syns jeg aldri er fornøyd med det du gjør. Du skjønner det, at det er liksom litt av en mammas jobb det, å rettlede, og kan hende går jeg noen ganger litt vel opp i jobben. Men jeg mener det alltid vel. Alltid.

Unnskyld kjære Nydelig, for at du syns jeg kjefter så fælt på deg. Jeg husker rådgiveren på ungdomsskolen du skulle begynne på advarte oss mot nettopp det; “Forsøk å la rotet ligge”, sa hun. I den forstand at da ville tenåringen og foreldrene gå så mye bedre sammen. Men det er jo vanskelig da, å se alt tøyet jeg har brukt små evigheter på å brette, dukke opp igjen i en sammensurret haug på gulvet ditt. Uten å være brukt. Og med det skitne like ved. Selv om du sikkert har full kontroll med hva som er hva. Jeg mener det bare vel.

Kjære Nydelig, du skulle bare visst hvor stolt jeg er av deg. Du har blitt ei så stor og fantastisk jente. Ei jente som er ti ganger bedre enn hva jeg var, selv om jeg knapt tør innrømme det. Hva er litt rot, manglende beskjeder og manglende reaksjoner mot hva vi kunne sloss mot: det er ungdommer der ute som i akkurat dag røyker, drikker og prøver dop for første eller tiende gang. Du kjære Nydelig, sitter her hjemme og øver på ditt elpiano, vakre toner jeg kan kose meg med.

Hvilken rolle spiller det da at sekken med overnattingsutstyret fra i natt, skjerfet, kameraet og hesteutstyret ligger slengt utover gangen? Eller at det rundt på rommet ditt står halve kjøkkenserviset mitt, med og uten gamle matrester på? Du tar fornuftige valg, har funnet deg gode venner, du gjør lekser, du legger deg til vettug tid, og står opp på egenhånd hver morgen kl 06:30.

Noen ganger tenker jeg at jobben, om den ikke er gjort, i alle fall er godt i gang. Du skal inn i ditt sekstende år, og mamma har tro på at du allerede er stappfull av den ansvarlighet, samvittighet og den trygghet som gjør at du sier nei der du bør, og ja der du kan…

Vurdert til: av 28 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For to dager siden skulle jeg til slakteren for å gjøre meg fet. Og da Nydelig og jeg entret butikken måtte vi ta en slik kølapp, nr 50 sto det på den. På tavla lyste 46 mot oss, og med flere bak disken skjønte jeg at dette ville gå ganske så passelig unna. Nr 47 blir ropt opp, og vi flytter oss litt videre inn i lokalet. Da kommer det en mann mot meg og sier han allerede har fått hjelp og spør om jeg vil ha 48, som akkurat i samme øyeblikk ropes opp. Jeg takker og bukker og får mine fete julepølser, julemedisterkaker og ikke minst min magre, men dog så fete juleribbe.

Og så var det en episode til, men den kan jeg rent ikke huske, men jeg vet at noen var snille med meg. Kanskje jeg kommer på det før innlegget her er skrevet ferdig.

I dag skulle jeg julehandle litt, siste rest. Brus for eksempel, sist jeg handlet handlet jeg så masse at jeg orket ikke å handle brus, alt skal jo tross alt bæres inn også. I alle fall, det har snedd i natt. Ganske masse til og med. Og da jeg hadde fått fylt oppi en hel tralle igjen, med mere mat, og masse brus (og pittelitt øl) skulle jeg forsøke å få med meg dette til bilen som sto på andre siden av parkeringsplassen. Det var for mye til å bære på en gang, så jeg begynte å trykke vogna framfor meg. Det bare sporet, så jeg snudde den og begynte å dra den etter meg i stedet. Det var en slak oppoverbakke, og vogna bare grov seg ned til isen under. Centimeter på centimeter flyttet jeg meg. En eldre herremann spurte om jeg ville ha hjelp, men med tanke på evt hjerteinfarkt og slikt jeg kunne påføre ham valgte jeg å si nei takk. Etter bare noen centimeter til begynte jeg virkelig å angre. Men da kom min reddende engel! Nok en eldre herremann, som ikke en gang spurte, han bare tok tak i vogna og dyttet den fremover. Hu hei som det gikk, og vips var vi fremme ved bilen.

Jeg har fortsatt ikke kommet på den gode gjerning (ikke gærning) nr to, men det jeg nå skulle fram til var at det skal ikke så mye til for å glede en liten Luring.

Håper stresset har lagt seg og den gode julestemningen har bredt seg innover i hus og kropp, god jul til dere alle!

Vurdert til: av 54 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har ikke sendt noen julekort i år. Ikke i fjor heller for den saks skyld. Luringen var mye flinkere før i tiden. Da barna var små, for da tok jeg bilder av dem og sendte rundt til slekt og venner. Men ikke nå lenger. Glemmer det rent bort. Helt til det første julekortet deiser ned i postkassa. Uff, kjenner jeg, vi skulle sikkert ha sendt…

Men, sånn egentlig, betyr det noe lenger? Jeg sendte til farmor da, mens hun levde, tror det var viktig for henne. Men for deg og meg, er det viktig for oss lenger? I dag dukket kort nr to opp, et jeg ble ordentlig glad for, fra ei kusine jeg har fått igjen kontakten med på facebook. Bilde av mann og barn. Kjempekoselig

Så kanskje er det litt viktig allikevel? Hva synes du? Sender du selv julekort?

Vurdert til: av 20 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tamtaramtamtamtam! En B!

Jeg fikk en B, jeg fikk en B, jeg fikk en B!!!

I tillegg har vi altså kjøpt ballkjole til Nydelig, og den var Nydelig; lyseblå med stort skjørt med tyll under, strass over bysten – og Nydelig er helt i ekstase. Lommeboken til mor er ikke riktig så i ekstase, kr 2200,- takk, og da med 20% avslag. Men hva gjør en ikke for barna – ja, sånn rett før jul når en vel ikke akkurat har noe annet å bruke penger på?

Jepp, også el-orgel, et Korg SP250 ble det, så nå venter jeg inn en venninne av Nydelig i ettermiddag, de skal øve til en opptreden i kirka på tirsdag Koselig det da, el-orgel: kr 6700,-. Heldigvis for mor var dette noe Nydelig skulle kjøpe for konfirmasjonspenger – phu!

Dessuten var jeg jo med i julebordskomitèen, og hadde laget et stilfullt overraskelsesbord for dem.

Huset spør du? Joda, det står nå der. Om det er vaska? Nei.

Julepynten? Joda, den står i ei kasse nedi kjelleren, jeg får den sikkert opp snart.

Juleduker og julegardiner? Ble visst ikke julegardiner i år, dukene skal jeg stryke, ja bare jeg kommer så langt. Dessuten har jeg kjøpt en sånn der teflonduk, den trengs sikkert nesten ikke stryking, tror dere ikke?

Julegaver? Joda, bare igjen en, eller tre da, ja pluss til alle oss. Men det er leenge igjen til jul ennå!

Julemat? Det har de visst på butikken, tenkte ringe slakteren i dag, men han hadde visst søndagsstengt, ennå det er JUL??? Ja, hallo, liksom.

Ja, så Luringen er sånn passelig ferdig til, i alle fall med ballkjoler, el-pianoer og julebord og sånt.

Det blir som det blir, men det blir jul allikevel:

Vurdert til: av 27 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er sjelden Luringen skriver sånn oppdatering real life, men når jeg ser at det jevnlig dukker innom lesere her syns jeg jammen jeg burde skrive noen ord.

Jeg har tatt eksamen. Forrige helg. Skrekk og gru. Men nå er Juss’en ferdig, og er jeg heldig står jeg. Og er jeg ekstra heldig får jeg en B. Det er da i det minste lov til å håpe. Så det har vært travelt. Dessuten er jeg opptatt av disse små, dere vet; Lille Lure og Nydelig. De krever sitt, jeg er i kjøre; vente- og hentebransjen for tiden. Også har vi byttet ut ponnien med en litt større lippizzaner. Ganske moro, men litt hektisk en periode det også. Ja, da vi hadde to sånne på meter’n og vel så det. Også har vi jo de råskjønne marsvina; Mille og Dennis. Jeg bare elsker dem!

Så tiden har gått. Og så leser jeg jo blogger. Mest triste blogger. Om kreft og døden og sånn. Og blir liksom ikke så lystig av det heller. Ikke sånn Luringen-lystig som gjør at en skriver Luringen-innlegg. Men det skjønner dere vel allerede.

Det er snart jul, jeg har handet julegaver, snart alle, og driver på leting etter århundrets ballkjole (får jeg følelsen av) og av alle ting et el-piano. Ja, så vet dere det.

Men hva i alle dager holder dere på med, da?

Vurdert til: av 50 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det hadde seg sånn at min kollega skulle få besøk av en dame, og vi ble derfor enige om å bytte arbeidsplass for en dag da dette passet kollegaen min bedre. “Piece of cake!” tenkte vi.

Flink som jeg er, kremt, ryddet jeg opp i det salige kaoset på pulten min dagen før slik at den skulle være innbydende og hyggelig til damebesøket. Når jeg kom på morgenen prøvde jeg å raske med meg alt jeg trengte av permer og notater, slik at de to skulle få arbeide uforstyrret.

Så satte vi oss til rette. Men ikke godt. For min kollegas stol var da underlig? Ryggen liksom fjæra, og jeg følte jeg mer lå enn satt, litt sånn lenestolfølelse om dere skjønner hva jeg mener. Nåja, etter å ha ledd litt, ble vi enige om at vi kunne da bytte til våre egne stoler. Så jeg rullet stolen hennes inn til meg, og tok med min egen tilbake.

Så var det data’n da. Jeg har en deilig pc mens hun bare har en slik tynn klient. Bare et lite “pip” så var den i gang. Men for ei mus! “For ei mus”, sier jeg bare. Den fløy over skjermen som ei anna høne så jeg nesten ble svimmel. Inn på kontrollpanelet fikk jeg litt orden på den, selv om den langt fra var slik jeg er “vant med”. Uff! Kjente at dette byttet neimen ikke var bare moro, nå skulle jeg kjempe med ei flaksendes høne hele dagen.

Så var det tastaturet. Tastaturet mitt er jo selvfølgelig kjempebra, verdens beste faktisk. Er det ikke slik med alt vi er vant med? Tastene mine er nesten som små puter og de avgir nærmest ingen lyd. Men dette tastaturet var jo reine krigen! Det hørtes ut som jeg hamret i vei og jeg overdriver ikke, for min kollega bak veggen satte i et latterbrøl da hun hørte meg. Tror ikke du liker tastaturet mitt heller jeg, lo hun. Og da måtte vi le litt i sammen over hvilke vanedyr vi er. Greit å bytte plass liksom bare en kan bytte stol, tastatur og mus samtidig. Vi fleipa til og med om vi ikke skulle bytte pultene også i samme slengen, hennes er nemlig hakket høyere enn min, og da ble jo liksom stolene helt feil også.

Det er da damen roper på meg. Åssen i alle dager slår jeg på pc’n vil hun vite? Og jeg kommer som den eplekjekkasen jeg er rundt veggen og skal hjelpe henne. Men blir stående litt usikker foran denne pc’kassa jeg har brukt et drøyt år. Begynner å kjenne etter med fingrene foran… eh… kjenner mere, bøyer meg ned, ser på knottene, alle er de til noe annet: BlueRay-spilleren (ja, jeg sa den var deilig), DVD-rom’en, diskettstasjonen osv. Men nei, ingen på-knapp.

- Eh, sier jeg til min kollega. – Jeg tenker jo i grunn ikke over hvordan jeg setter på kassa hver morra, i grunn bare gjør jeg det. Og så spør jeg henne om jeg ikke kan få lov å sette meg i stolen og liksom sitte slik jeg vanligvis gjør hver morgen. Hjernen er helt tom, min kollega klarer knapt å holde seg anstendig alvorlig mens jeg frenetisk fikler rundt foran på kassa mens jeg forsøker å få min ullkledde hjerne til å våkne opp fra dvalen.Jeg lukker øynene, forsøker å nullstille hjernen og lar hånden vandre og der er den!

På oversiden av pc’kassa sitter den. Lettelsen er stor når endelig Autopiloten trer i kraft igjen. En streikende Autopilot er jammen ikke til å spøke med.

Vurdert til: av 96 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lille Lure er så heldig å ha en såpass oppegående bestemor at hun jevnlig blir henta på skolen for at de kan tilbringe litt tid sammen. Ofte reiser de innom en cafè å spiser litt, noen ganger reiser de på bytur eller de reiser hjem til bestemor for å strikke eller kose seg med andre aktiviteter. Kan vel med en gang fastslå at dette er aktiviteter Lille Lure langtfra finner hjelp og motivasjon til her hjemme, Luringen er vel så og si allergisk mot alt som heter av hånd(hus)arbeid.

Nåja, det er en slik spesifikk tur med bestemor jeg nå skal forsøke å gjenfortelle for dere. Bestemor og Lille Lure er på apoteket, de står i kø, og endelig er det bestemor sin tur. Bestemor legger frem sitt ærend, hun vil ha en slags sak til å putte opp i nesen til bestefar, fordi han snorker så fælt!

Lille Lure syntes nok dette var i overkant av det som var snilt og greit med tanke på bestefar, hun trykker seg i mellom bestemor og skranken, og sier med høy og tydelig stemme:

- Du snorker du også bestemor! Du både snorker og snakker i søvne, vi har hørt deg vi (hun refererer til Nydelig, hennes storesøster) når vi har overnatta i vogna! Stemmen er indignert, og akkurat når hun virker ferdig med bestefars forsvar slenger hun på: – Ja, du til og med banner i søvne, gjør du!

Bestemor var i grunn ikke helt sikker på hva hun skulle gjøre, og gjorde det de fleste av oss gjør: ingenting. Men vi lo godt begge to når bestemor gjenfortalte opptrinnet på telefonen. Videre kom vi inn på strikkingen; Lille Lure med god hjelp fra bestemor var nemlig i full gang med å strikke genser til Lille Lure. Hun hadde selv tatt ut mønster og farger, og de hadde hatt en tre-fire strikkedager, da bestemor spør Lille Lure om hun blir lei seg om bestemor strikker litt på den når hun ikke er der, slik at den blir ferdig før de skal reise på ferie. Lille Lure ser på henne og sier:

- Samma for meg. Bare du sier at det er jeg som har strikka den, er det samma hvem som strikker!

Så greit. Så enkelt.

Vurdert til: av 81 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selvfølgelig sier jeg ja til homojakt! Men misforstå meg ikke, det er ikke slik at jeg mener vi skal slippe homsene løs i skogen, og så la andre felle de, slik vi i disse dager gjør med skogens konge. Det jeg mener er selvfølgelig: JA! Selvfølgelig skal også homobønder få jakte på sin kjærlighet. Jeg blir oppriktig flau på vegne av mine landsmenn som denne uken har ringt tv2 og klagd sin nød over å se en homofil mann invitere med seg andre menn for å klatre til topps i en mast – for så kanskje å finne kjærligheten.

Programmet Jakten på kjærligheten har mistet mange seere fra forrige sesong, men tv2 avviser at dette er en konsekvens av homoinnslaget i serien. Men seerne er altså ikke nådeløse i sin kritikk. Det er visstnok ikke god underholdning. Det oppleves av enkelte som støtende. Støtende spør jeg? Jeg satt selv i sofaen og fulgte med på forrige episode som rullet over skjermen, og kan ikke med mitt bare liv klare å gjenerindre noe som kunne minne om å være støtende. Annet enn tafsebonden Calle da, han hadde jeg ikke latt ta på meg med en ildtang en gang.

Gutta boyz var utendørs, hvor de virkelig ble utfordret alle som en, de skulle mange meters til værs for så å kaste seg mot ei huske. Ikke hadde jeg turt det, så akkurat da var jeg vel glad for å ikke være en homofil frier på bondejakt. Utover det tror jeg muligens jeg så at de klappet hverandre litt karslig på ryggen og kanskje ga hverandre en bjønneklem. Omtrent som mine heterofile kompiser gjør det, uten at jeg i grunn studerer de noe særlig nøyere.

Hva er disse oppskjørtede seerne redde for å se? At to mennesker kanskje er så heldige å finne kjærligheten? Ikke kan jeg forstå at det er noe å reagere negativt på. Annet enn om de da ikke er litt sure fordi de selv ikke har funnet den, og dermed ikke unner andre (homser) lykken?

Nei, Jan Erik Kjær, jeg ønsker deg og frierne det aller beste. Og kanskje, kanskje, finner nettopp du kjærligheten i en av frierne dine. DET hadde vært noe det. Og som du selv sier det, om dette kan skalle av noen fordommer hos folk er jo det alene bra – selv om kjærligheten kanskje lar vente på seg. Lykke til!

Vurdert til: av 97 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Luringen blir eldre av gammel vane, og mimrer gjerne litt ekstra av den grunn.

Og hvem mimrer vel ikke gjerne om gamle bloggedager som disse? SE på den forsiden a! Her var det liv!

Vurdert til: av 106 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har jeg bursdag! Hvert år den 5. oktober gjentar dette seg. Så også i år. På jobb ble bursdagssangen behørig sunget av et minikor på 6 stykker, selv om jeg er usikker på om de delte seg inn i alver, tenorer og basser og slikt. Men hyggelig var det, da. Selv var jeg for anledningen staselig antrukket med knebukser og slipperser, for de som måtte lure.

Nuvel, det var da noe jeg skulle formidle:

Jeg måtte jo arbeide noget også, selv om jeg har aldri så mye bursdag. En avtale skulle ha underskrift, og jeg begynte med å datere den og deretter trekke min nydelige signatur. Litt morsomt var det da jeg kastet et blikk på arbeidet (puh!) jeg nettopp hadde utført, og et lite smil bredte om sig på mine lepper:

Mulig årstallet henger godt sammen med dag og måned?! Men rettet det gjorde jeg ikke, så nå er jeg spent på om sjefen min legger merke til det når han kommer på jobb i morgen…

Vurdert til: av 96 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun sitter i sofaen, ser et program fra dagens skole-norge, med realitykonseptets vinkling. Hun ser egentlig ikke på, uten å tenke over det sitter hun egentlig å venter. Tenker over dagen, hvor stolt hun var av jenta si da hun klarte hele øvelsen i dag, og hun så stoltheten og gleden i datterens øyne. Hun syns hun hørte bilen, men da det ikke kom noen gled tankene nok en gang videre av seg selv, samtidig med at hun fulgte med på skjermen. Hun så for seg sin yngste datter, leende, med det fargerike skjerfet om halsen, klar til å være med bestefar og bestemor på kamp – igjen. Var det bilen hun nå hørte? Hun lyttet litt etter, men igjen var tankene opptatte med dagens opplevelser. Eldstedatterens tekstmelding. “Dette er bare flaut”, om en tenårings opplevelse av at bestemor synger fortballsang og at mengdene taktfast roper slagord, blir mer enn jenta kan finne underholdende. For så og sende en ny melding bare minutter siden: “Vi vant!”. Hvor alt var glemt, ingen flau tenåring, bare beruset av seiersgleden og samhørigheten med alle de andre. Igjen synes hun å høre bil. Hører bildør slå igjen, og begynner ferden ut mot gangen, registrerer ringeklokka, lar seg ikke affisere, det hender da mer enn en gang at ungene ringer på i det de kommer hjem. På bøll, av glede, eller i ønske om oppmerksomhet. Kanskje stusser hjernen et mikrodelssekund over at ingen av de river døren opp, men ikke nok til at hun reagerer. Hun tar i klinken, og lar døren gli opp, forberedt på å få de fargerike fotballmenneskenes overivrige jubelrop inn i gangen. I stedet står det en mann utenfor, hjernen gjenkjenner raskere enn hun selv, det er ham, presten hun trodde skulle døpe deres yngste. Hun rister på hodet. Ber. Vær så snill, kan du gå igjen. Hun vil lukke døra. Men han er ubarmhjertig, trenger seg inn av døren før hun får den stengt. Han lar henne ikke slippe, han tar hånden hennes, holder den med begge sine, og hun vet, vet at fra nå av er alt slutt. Ringeklokken synger sine toner gjentatte ganger inne i hennes hode, ordene til presten når ikke ordentlig inn, bare dørklokkas melodi spiller sin musikk om igjen og om igjen. Hun synker sammen der ute, mens klokkespillet forsvinner og denne mannen varsomt drar henne opp. Han spør om det er noen hun vil ha hos seg, som han kan ringe til, hun bare ser på ham. Ringe til? Ja, om han kunne være så snill å hente henne den leende skjerfjenta og den flaue tenåringen så skulle hun ikke be om mer. Aldri mer. Hun lovet. Hjertet brast, og hodet falt ned, det kjentes ut som hun ikke var mer.

Hun ser opp, er det en bil hun hører? Hun reiser seg fra sofaen, og rekker akkurat å rufse av seg de grufulle tankene da det røsser inn med barn og foreldre om hverandre, alle hadde de noe å fortelle. Selv var hun stille. Hun skulle aldri be om mer.

Vurdert til: av 124 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skvatt så jeg nesten datt sammen når jeg skulle ut med søpla gjennom verandadøren fredagskvelden. I mørket kunne jeg skimte den jævla monsterkatten – igjen. Den møkkakatten som stadig er å finne sittende foran marsvinburet ute, og bare med fremtoningen sin skremmer skiten ut av de elskelige dyrene mine. Fy! Slem katt! Og daakaar marsvinunga til mammaen sin, ja. Mang en gang har jeg måttet ta kosten, raka eller stemmen fatt for å skremme den av gårde. Men den dukker allikevel stadig opp igjen, marsvin er nok hakket mer spennende enn de sedvanlige musene er jeg redd.

Jeg  var da ikke mer skvetten enn at jeg også denne gangen var beredt på å forsvare mine søte små. Flaks for meg sto kosten rett ved verandadøren, så jeg grep fatt i den med begge hender, klar til slaget som måtte utkjempes. Mitt ørlite utrop idet jeg oppdaget monsteret hadde vekket Lille Lures oppmerksomhet, så også hun kom ilende til. Hun ble med meg ut der i mørket, satte nærmest livet til, må jeg si, hvorpå jeg hyttet kosten mot den standhaftige katten med Lille Lure som trygghet rett bak.

Men hva skjer? Helt stille sitter den. Ikke det minste skremt verken av mitt utrop, forsterkningen eller den skumle kostens utfall. Forsiktig nærmer jeg meg vesenet, og da bryter Lille Lure ut en i aldeles krampaktig latter. Hun ler som hun ikke har gjort på lenge, og det er da jeg også får øye på det. Også jeg må flire litt av det hele.

Ikke kan vel jeg noe for at en katt og en grønn bensinkanne er nærmest identiske av utseende en sen fredagskveld for en sigen Luring?!

Vurdert til: av 98 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, nå begynner jeg virkelig å lure. Virkelig. Det var vel i grunn i går jeg oppdaget det: i løpet av de siste dagene har neglene fått gro, og de er noen millimeter lange.

Hva som har skjedd? Jeg har rett og slett glemt at jeg biter negler! Nå har jeg altså biti negler fra barnsben av, og så går jeg rett og slett sta og glemmer bort hele uvanen sånn helt i vanvare.

Hadde det ikke vært for at jeg vel helt sikkert ikke vil være ved bevissthet, så gleder jeg meg i grunn til egen alderdom. Jeg må jo bare bli aldeles deilig å ha med å gjøre, som viser slike takter allerede nå. Hvis jeg ikke glemmer å være distrè og da.

Men hvem er jeg da? Hm.. Nå ble jeg jammen tankefull også.

Vurdert til: av 119 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

og så måtte hun jo nesten prøve de da, sånn bare for syns skyld, eller i det minste den ene. Høyre er fin prøvesko. Jeg snørte igjen og joda, den var lett og fin, rullet liksom, men den gjorde vondt! Snører for hardt? Mulig det, men den skal nå helst sitte på. Så tar jeg av meg fjellskoen og setter de pent fra meg (ja, tar opp den andre og ja). Tar så opp den høyre høyhælte skoen jeg kom med og begynner å virre rundt med hodet, frem og tilbake, frem og tilbake. Lille Lure og min kollega legger merke til denne hoderullingen og lurer på hva jeg driver med? Leter etter den høyhelte sko nummer to vel! utbryter jeg litt oppgitt. Hvorpå jeg plutselig gjøres oppmerksom på at den lette forskyvningen av kroppsmasse over på den ene siden ikke skyldes ujevn hjernemasse, ikke en gang mine store høyre-muskler kan få skylden for denne skjevheten. Jeg ser ned, og der, der sitter den visst. De andre ler. Og joda, jeg ler jeg med. Passe lettet, det kunne jo tross alt vært en slik uopprettelig hjernemassesak, og det, det vil vi ikke ha noe av!

Vurdert til: av 120 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende