Han tok de sterke armene rundt henne, holdt henne tett inntil seg. Hun kunne kjenne lukten av mann. Den var for henne trygghet. I at han dugde At han kunne beskytte. Og at han kunne jakte. Han ga henne mat. Lukten var ram, av kjønn, svette og blod.

Han brøt seg løs, ga henne beskjed om å lage mat. Han var sulten. Kvinne, sa han. Han flådde haren mens hun hentet vann. Hun tok frem noen gulerøtter fra hullet i jorda, og la de i jerngryta med litt vann. Han kom tilbake med kjøttet, hodet kappet han av og kastet til hundene.

Hun brukte den lille øksa og kappet det ferske kjøttet i småstykker og la det oppi gryta. Det brant godt under gryta, varmt nok til at det snart ville koke opp. Snart mat.

Han tok henne igjen i armene sine. Han var sulten. Ville ha henne. Hun ville ha ham. Tok ham med hendene sine, førte ham vekk fra leirplassen. Ned mot elvekanten. Han gryntet i øret hennes. Hun holdt et godt tak rundt ham, han sto med ryggen mot elva.

Med ett tok hun sats og dyttet til ham alt hun orket. Han ramlet så lang han var, og slegga fór ut av hånden hans og fulgte stryket i elva.

Han karret seg opp, og skrek. Han var så sint at fråden sto om munnen hans. Kvinne! sa han. Hun bare ristet på hodet. Urmann eller ikke. En må være ren for sin kvinne!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende