Jeg må si jeg bekymrer meg litt for egen alderdom.
Med nye pensjonsregler vil jeg vel egentlig aldri kunne opparbeide meg "full" pensjon. Jeg ser for meg at det aldri vil "passe" å gå av. Jeg er redd det blir slik: "Skal bare jobbe et år til, så…"
Jeg burde, som fersk 33-åring, allerede ha spart meg opp en passelig liten pensjon, men takket være nye regler skal i alle fall arbeidsgiver hjelpe meg litt på vei her.Men da er jeg jo i grunnen optimist, som satser på at jeg lever så lenge at jeg får ta den i bruk.
Storfamilien har jeg ikke levd i, men kjernefamilien har jeg vokst opp i. Nå smuldrer alt vekk, og en må mer og mer innse at en må passe på seg sjøl. Det er ingen andre som kommer til å gjøre det. Vi blir mer og mer egoistiske, og venner og fritidssysler opptar oss mer enn familien. Dette bekreftes jo allerede fra sakkyndige rundt omkring i helse-Norge.
Ikke det at vi ikke har omsorg for hverandre, for det har vi jo. Vi besøker jo våre eldre og syke, men hvor langt er vi villige til å strekke oss? Er vi villige til å la en gammel syk slektning få det ekstra gjesterommet, og er vi beredt på å pleie? Hvor langt er jeg villig til å strekke meg for meg og mine? Og hvordan vil det være den dagen du selv sitter i midten, mens de pårørende og det offentlige drar i hver sine retninger. Alle mener noe, men ingen vil ha deg.
Jeg er uansett sikker på at jeg strekker meg mindre enn min besteforeldregenerasjon.
Hva er jeg redd for? Jo, å bli sittende alene. I en omsorgsleilighet. For det er jo best å bo hjemme så lenge en kan. Joda, så lenge en er sånn passelig frisk, ja. Men når en ikke lenger klarer å bevege seg, ikke ut og kanskje ikke engang inne i leiligheten, ikke lage seg mat, og hjemmesykepleien renner ned dørene fire ganger om dagen (og gjerne et besøk om natten), da er det kanskje ikke så fint å bo hjemme allikevel. Til hvilken pris?
Når dagene blir like,og en ikke lenger klarer å finne glede i tv-apparatet eller radioen, når de eneste stemmene en hører er fra et besøk i ny og ne, og en hjemmesykepleier som allerede skulle ha vært hos neste pasient?
Hadde det da ikke vært både tryggere og ikke minst hyggeligere å få bo på et gamle/sykehjem med mennesker rundt seg? Mennesker å snakke med, mennesker å få hjelp av. Noen å spise middag sammen med, eller ta den med på rommet en dag du vil være litt for deg selv.
Jeg tror det finnes mye ensomhet blant eldre i dag, som kunne vært avhjulpet ved å kunne bo sammen. I alle fall når en ønsker det selv. Kjenner selv gamle som ikke lenger er selvhjulpne, men hvor helsemyndighetene forsøker å holde de hjemme. Jeg er overbevist i mitt hjerte om at de har det bedre på en institusjon sammen med andre mennesker, i stedet for denne isolasjonen i eget hjem.
Men så er det noe som heter økonomi.
Og utrrykket "De fleste har det best hjemme" er vel ofte bare en annen måte å si " det koster minst å ha de hjemme" på.
6 kommentarer In " Alderdommen – noe å grue seg for? "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
oktober 6th 2006 at 2:17 am
Tenker ikke mye på pensjonsalder og alderdom. Har man god helse og jobb, og i tillegg lever et nøkternt liv, har man lite å frykte økonomisk – tror jeg. Det er mye som vil skje de neste 2-3 tiårene og jeg tror det er umulig å kjøpe seg trygghet for alderdommen, uansett. En god alderdom handler i stor grad om helse og i mindre grad om økonomi.
Først og fremst vil jeg ønske deg lykke til med de kommende 33 årene
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 6th 2006 at 2:25 am
#1 Kommentar fra flyktning:
Har du ikke gått og lagt deg enda?! Nå! Er det på tide. Her og. Kommenterer mer i morra..
God natta..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 6th 2006 at 2:39 am
#2
Sitat: “Har du ikke gått og lagt deg enda?! Nå! Er det på tide.”
Enig, men jeg er nattevakt og ville fått sparken om jeg bare gikk og la meg.
Sov godt
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 6th 2006 at 12:45 pm
“Nattklem – og det er i min egen interesse først og fremst
” – ble tolket dithen at jeg trodde det var i din interesse å snart få lagt deg!
Til selve innlegget: Jeg bekymrer meg jo noe for egen økonomi, om jeg noen gang har samvittighet til å legge ned spaden – om ikke full pensjon er oppnådd. Men det løser seg nok av seg selv, er jeg redd! Bekymringen kommer jo som en direkte følge av å være mor med noen år hjemme på baken, samt mange år med deltidsarbeid.
Men det som bekymrer meg aller mest med å bli gammel er jo ikke økonomien, men ensomheten! Det er jo når helsa ikke holder en har behov for et system som fanger deg opp. Det er dette systemet jeg ikke er helt sikker på om jeg er trygg på!
Jeg har lagt til en nytt avsnitt i innlegget mitt:”Jeg tror det finnes mye ensomhet blant eldre i dag, som kunne vært avhjulpet ved å kunne bo sammen. I alle fall når en ønsker det selv. Kjenner selv gamle som ikke lenger er selvhjulpne, men hvor helsemyndighetene forsøker å holde de hjemme. Jeg er overbevist i mitt hjerte om at de har det bedre på en institusjon sammen med andre mennesker, i stedet for denne isolasjonen i eget hjem.”
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 7th 2006 at 8:01 am
Det skjer store endringer hele tiden. Utgangspunktet var din situasjon med tanke på alderdom. Jeg tror ingen av dagens ordninger gjelder om 2 eller 3 tiår. Pensjonen vil bli beregnet ut fra andre kriterier og på annet grunnlag.
Angående alderdom og ensomhet vil nok det også endres. Om 1-2 tiår er ny-pensjonistene f.eks. racere på data, som faktisk kan bidra med å skape kontakter. Du er jo godt i gang allerede
Jeg tror kort og godt det er vanskelig å se 2 tiår fram, hvordan livet arter seg for mennesker i alle aldere. Jeg planlegger bittelitt for morgendagen jeg, og så får vi se hva som skjer.
Ha en fin dag
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
oktober 7th 2006 at 11:13 am
#5 Kommentar fra flyktning:
Kan ikke være mer enig og uenig med deg!
Selvfølgelig er jeg enig i at verden endres, og det går raskt. Vi har derfor ikke holdepunkter for å vite noe om pensjonsrettigheter og det sosiale liv..
Men vi kjenner fortsatt menneskene. Hvilke behov vi har. Jeg bekymrer meg ikke for å bli gammel i seg selv, men å bli gammel, syk og skrøpelig og yte av stand til å følge verden. På dette tidspunktet har du ikke lenger glede av diverse tekniske innretninger, de bare forvirrer.
Og at det helt sikkert kommer til å sitte ensomme mennesker rundt omkring i 2050 (så gammel har jeg tenkt til å bli, ja!), og ingen har tid og ingen vil ha deg. Tror ikke dette endrer seg til bedre, heller det verre er jeg redd.
Sitter akkurat og ser helse-Norge i hvitøyet – det er ikke et vakkert syn. Og det gjør meg rasende, trist og maktesløs…
Å skrive om det nå makter jeg ikke, ikke nå. Kanskje senere, når stormen er over.
Ha en god dag, videre – setter alltid pris på dine kommentarer, vet du!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende