Å vente på å få fienden på besøk.

Når alt en egentlig vil er å kjempe. Stå i mot.

Kan ikke kjempe. Bundet av usynlige bånd på hender og føtter. Kneblet.

Da venter en. Venter på en som ikke er invitert.

På et evig besøk. Av en evig fiende.

Men vi venter. På smerte, sorg og elendighet.

Vi forsøker å holde den på en armlengdes avstand. Late som den ikke eksisterer. Later som den er usynlig.

"Jeg ser deg ikke. Ergo er du ikke".

Men sannheten er at vi venter.

For vi har ingen andre muligheter. Alt håp er ute.

Alt som står igjen er døden.

Snart banker den på.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende