Jeg trodde seieren var min denne gang, om seier er det rette ord å bruke. Ikke før jeg så ansiktet i mot meg, nært, men allikevel fjernt, det var da, og først da jeg skjønte det.

Jeg har visst tapt i dag også. 0-2 til Luringen.

Borte, borte, borte.

Som en jævla fuckings fotballkamp. Og jeg hater fotball.

Livet er no dritt når det går i mot.

Jepp.

Men kanskje det snart kommer et selvmål?

Jeg venter på fiasko.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende