Skrevet av Luringen 19. februar 2008, klokken 23.07
Pensjonist sa du?
Innen Luringen nådde pensjonsalderen hadde dessverre ordet pensjonist falt ut av det norske vokabulæret, og i stedet hadde det nye ordet eldrearbeidende tatt over.
Til sist fikk de det som de ville, alle disse politikermenneskene og disse rikssynserne; ikke hadde de råd til å gi oss pensjon og jammen hadde de ikke råd til å betale oss full lønn! Likt arbeid for mindre lønn var det nye slagordet.
Det var noen Luringer det, skal jeg si deg:
Så jeg er redd Luringen i en alder av 79 fortsatt er ute i arbeidslivet, hun kjører fortsatt bil, det er ikke for ingenting denne Luringen har navnet sitt – for å lure fastlegen og biltilsynet var nesten som å lure godteri fra unga.
Og hun ser det hun trenger for de få kilometerne til arbeidsplassen sin, den hun har vært på siden det herrens år 1997, ikke verst til lojalitet med andre ord. Luringen har hatt mange kjøreturer opp igjennom årene, og et sted på veien vurdert hun faktisk drosjeyrket, men som så mye annet ble det nå ikke noe av.. det gikk i grøfta kan en vel si.
I stedet fortsatte hun julekakeproduksjonen, og klarte møysommelig å endre tradisjonene til det norske folk, det fantes ikke lenger sju slag til jula, nei i år 2052 baker folk faktisk månedskaker, tre slag om gangen.
Luringen driver fortsatt den velkente bloggen, selv om budene nå har kommet opp i mer rikdom enn hun noensinne kan forestille seg. Hun har allerede skrevet et testamente over bloggen, slik at den vil bli drevet videre i Luringens ånd. Og her snakker vi ikke dårlig ånde.
Dessuten har hun endelig motet seg opp til å gå på bloggtreff, hun som de andre, og etter at hun fikk slikt flott utstyr i bilen fant hun frem hun også. Og i den alderen var det ingen som reagerte om hun kom i pyjamasen, det var faktisk et par andre bloggere der også som visstnok ikke helt hadde funnet antrekket.
Stolt som ei høne fikk hun til og med til å donere bort den ene nyra si, og er som sagt fortsatt i levvandes live. Hadde det vært opp til Luringen den dagen, hadde hun vel helst sett de tok begge. Kroppen er for lengst lovet bort til forskningen – den som kan bli klok på enLuring, tenker Luringen, den må da ha lært noe?
Luringen har tatt så feil om så meget, ikke har hun fått kreft og ikke har hun daua av slag. Hun har faktisk vært så heldig å få oppleve en hel haug med små-Luringer, som kom trillende ut av forklea til LilleLuringa når den tia kom.
Og sa jeg hvor hu bor? Ikke det? Ikke for å legge skjul på det, men hun endte opp ytterst i havgapet, der vinden og det salte vannet kunne forme ansiktet hennes om til ei klok gammel kone, Luringer blir bare bedre med årene, var det noen som sa.
Har nå jeg hørt da. Og kjærest, ja det har hu, en viril kar på de seksti, noe måtte jo til for å stagge denna merra.
Hennes siste ønske på denne jord, er å få dø i bilen, på tur til arbe. Før minusansienniteten hennes går i null. For da blir det dyrt å leva.
av 7 lesere
Dessverre fikk jeg skrivesperre underveis, og glemte innholdet. Jeg har derfor ikke kommet lenger enn til omslaget ennå.
