For de som leste mitt nylig skrevne reisebrev, fikk kanskje, om de ikke ble så altfor kjedet, med seg at mine to kolleger og jeg valgte å klappe ved vellykket landing i Riga, i og for seg mest for å irritere en kollega, men allikevel..

Er ikke du glad for å faktisk være i live ved flyreisens slutt, vi vet da alle hvor fort ting kan skje?

Det er i alle fall undertegnede, som må innrømme at bak den humoristiske fasaden, og “haha” til min flaue kollega, faktisk var overvettug begeistret over å fortsatt være i live. Før i tiden, sånn på åtti-tallet en gang, og sikkert før det også, var det gjengs over normalt å klappe litt ved landing. Om mulig hadde dette noe å gjøre med det faktum at en tredjedel av passasjerene var fulle, men dette var før vi ble for verdensvante vi nordmenn, så vi kunne rett og slett innrømme at det egentlig var litt dritskummelt og vi endelig kunne puste lettet ut. Ikke for det, en tredjedel av passasjerene er vel fortsatt fulle når de entrer sydens land, men de har nå gjort det så mange ganger, så de er for gode til å klappe litt..

Eller hva vet vel jeg egentlig om de bakenforliggende årsaker til at vi nordmenn ikke lenger bør klappe ved flyreisens slutt? Men med tanke på den siste katastrofen i Brasil, tragedien der over 200 mennesker mistet livet i en flyulykke, synes jeg faktisk ikke vi skulle være så feige annet enn at vi tør feire reisens heldige utgang, og dette med en fortreffelig klapping og hyllest til livet i det hjulene når bakken (og bremsene fungerer).

Hørte jeg et klapp?

Bare for å demonstrere ytterligere vil jeg bare trekke frem den alltid så populære sangen Luringen innimellom traller for seg selv og andre som vil høre på: “Er du veldig glad og vet det, ja så klapp!” Og jeg er som sagt ikke bare glad, men henimot ekstatisk når jeg fatter at jeg fortsatt er i live, etter å ha vært en tur oppe i liften/luften, you know what i mean..!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende