Lille Lure er så heldig å ha en såpass oppegående bestemor at hun jevnlig blir henta på skolen for at de kan tilbringe litt tid sammen. Ofte reiser de innom en cafè å spiser litt, noen ganger reiser de på bytur eller de reiser hjem til bestemor for å strikke eller kose seg med andre aktiviteter. Kan vel med en gang fastslå at dette er aktiviteter Lille Lure langtfra finner hjelp og motivasjon til her hjemme, Luringen er vel så og si allergisk mot alt som heter av hånd(hus)arbeid.

Nåja, det er en slik spesifikk tur med bestemor jeg nå skal forsøke å gjenfortelle for dere. Bestemor og Lille Lure er på apoteket, de står i kø, og endelig er det bestemor sin tur. Bestemor legger frem sitt ærend, hun vil ha en slags sak til å putte opp i nesen til bestefar, fordi han snorker så fælt!

Lille Lure syntes nok dette var i overkant av det som var snilt og greit med tanke på bestefar, hun trykker seg i mellom bestemor og skranken, og sier med høy og tydelig stemme:

- Du snorker du også bestemor! Du både snorker og snakker i søvne, vi har hørt deg vi (hun refererer til Nydelig, hennes storesøster) når vi har overnatta i vogna! Stemmen er indignert, og akkurat når hun virker ferdig med bestefars forsvar slenger hun på: – Ja, du til og med banner i søvne, gjør du!

Bestemor var i grunn ikke helt sikker på hva hun skulle gjøre, og gjorde det de fleste av oss gjør: ingenting. Men vi lo godt begge to når bestemor gjenfortalte opptrinnet på telefonen. Videre kom vi inn på strikkingen; Lille Lure med god hjelp fra bestemor var nemlig i full gang med å strikke genser til Lille Lure. Hun hadde selv tatt ut mønster og farger, og de hadde hatt en tre-fire strikkedager, da bestemor spør Lille Lure om hun blir lei seg om bestemor strikker litt på den når hun ikke er der, slik at den blir ferdig før de skal reise på ferie. Lille Lure ser på henne og sier:

- Samma for meg. Bare du sier at det er jeg som har strikka den, er det samma hvem som strikker!

Så greit. Så enkelt.

Vurdert til: av 93 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selvfølgelig sier jeg ja til homojakt! Men misforstå meg ikke, det er ikke slik at jeg mener vi skal slippe homsene løs i skogen, og så la andre felle de, slik vi i disse dager gjør med skogens konge. Det jeg mener er selvfølgelig: JA! Selvfølgelig skal også homobønder få jakte på sin kjærlighet. Jeg blir oppriktig flau på vegne av mine landsmenn som denne uken har ringt tv2 og klagd sin nød over å se en homofil mann invitere med seg andre menn for å klatre til topps i en mast – for så kanskje å finne kjærligheten.

Programmet Jakten på kjærligheten har mistet mange seere fra forrige sesong, men tv2 avviser at dette er en konsekvens av homoinnslaget i serien. Men seerne er altså ikke nådeløse i sin kritikk. Det er visstnok ikke god underholdning. Det oppleves av enkelte som støtende. Støtende spør jeg? Jeg satt selv i sofaen og fulgte med på forrige episode som rullet over skjermen, og kan ikke med mitt bare liv klare å gjenerindre noe som kunne minne om å være støtende. Annet enn tafsebonden Calle da, han hadde jeg ikke latt ta på meg med en ildtang en gang.

Gutta boyz var utendørs, hvor de virkelig ble utfordret alle som en, de skulle mange meters til værs for så å kaste seg mot ei huske. Ikke hadde jeg turt det, så akkurat da var jeg vel glad for å ikke være en homofil frier på bondejakt. Utover det tror jeg muligens jeg så at de klappet hverandre litt karslig på ryggen og kanskje ga hverandre en bjønneklem. Omtrent som mine heterofile kompiser gjør det, uten at jeg i grunn studerer de noe særlig nøyere.

Hva er disse oppskjørtede seerne redde for å se? At to mennesker kanskje er så heldige å finne kjærligheten? Ikke kan jeg forstå at det er noe å reagere negativt på. Annet enn om de da ikke er litt sure fordi de selv ikke har funnet den, og dermed ikke unner andre (homser) lykken?

Nei, Jan Erik Kjær, jeg ønsker deg og frierne det aller beste. Og kanskje, kanskje, finner nettopp du kjærligheten i en av frierne dine. DET hadde vært noe det. Og som du selv sier det, om dette kan skalle av noen fordommer hos folk er jo det alene bra – selv om kjærligheten kanskje lar vente på seg. Lykke til!

Vurdert til: av 116 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Luringen blir eldre av gammel vane, og mimrer gjerne litt ekstra av den grunn.

Og hvem mimrer vel ikke gjerne om gamle bloggedager som disse? SE på den forsiden a! Her var det liv!

Vurdert til: av 115 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har jeg bursdag! Hvert år den 5. oktober gjentar dette seg. Så også i år. På jobb ble bursdagssangen behørig sunget av et minikor på 6 stykker, selv om jeg er usikker på om de delte seg inn i alver, tenorer og basser og slikt. Men hyggelig var det, da. Selv var jeg for anledningen staselig antrukket med knebukser og slipperser, for de som måtte lure.

Nuvel, det var da noe jeg skulle formidle:

Jeg måtte jo arbeide noget også, selv om jeg har aldri så mye bursdag. En avtale skulle ha underskrift, og jeg begynte med å datere den og deretter trekke min nydelige signatur. Litt morsomt var det da jeg kastet et blikk på arbeidet (puh!) jeg nettopp hadde utført, og et lite smil bredte om sig på mine lepper:

Mulig årstallet henger godt sammen med dag og måned?! Men rettet det gjorde jeg ikke, så nå er jeg spent på om sjefen min legger merke til det når han kommer på jobb i morgen…

Vurdert til: av 112 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende