Luringen har et år som er helt nytt. Ja, altså, alle har vel i grunn det. Nytt år hvert år, mener jeg. Men for Luringen er alt nytt i videste forstand, som singel dame etter over tjue år som opptatt, skal liksom alt prøves ut fra nytt ståsted.

Luringen pleier blant annet ikke å kikke på gutta. Nei, helt sant, har sjelden gjort det. Med unntak av han der Zuckarelloen eller hva han pjuskesnusken av en ishockeyspiller heter. Noe ung riktignok, men så absolutt i riktig klasse sånn ellers. Nuvel, i det siste har Luringen begynt å legge merke til det motsatte kjønn. Tannlegen min for eksempel. Helt ny. Helt passe ung. Og ganske passe kjekk. Dessuten var han snill med munnen min. Og det er jo liksom litt stjerne i boka det og.

Og så er det slik at jeg liksom har bestemt meg for å si ja til alt. Dette er året hvor alt skal prøves. Spiser mat jeg ikke liker. Og sier ja der jeg før sa nei. Som til en tur til København med åtte andre rimelig totalt ukjente. Med unntak av en dame. Og en mann som ikke ble med allikvel. Jeg tulla litt med Lille Lure om at med hele åtte timer i land er faren stor for at Luringen finner seg en kjekk, ung danske. Og at vi med stor sannsynlighet flytter til Danmarsk sånn om ikke så altfor lenge. Hun smiler lurt, tolker det positivt.

For det er også noe jeg er dette året. Positiv. Og så skrev jeg på Facebook i februar at jeg drømte om å reise. Og nå skal jeg altså til Køben. Og så dukket det plutselig opp noen dager i Lofoten. Ja, også skal jeg jo til Oxford.

Luringen er med andre ord i gang med sitt nye liv. Som jeg ikke aner hvor tar veien, sånn annet enn ut i Skagerrak i morgen den dag. Om da ikke noe annet skulle inntreffe. Som en Sydentur eller noe. Jeg har allerede pakket badedrakt og toalettveske, så om du ber meg med, skal du ikke se bort i fra at jeg takker ja. For jeg hadde jo sagt nei. Men det var før, nå er nå.

Køben – here i come – med storm!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva kan jeg hjelpe dem med, frue? Var det første han sa. Og fortsatt dette med fru Luringen, snart Lille Lure? Han forsto jammen at jeg snart kutter Mannens slektsnavn og tar tilbake eget. I alle fall, han kvitret i vei, om et skattesystem som hadde gått bananas, og at fru Luringen, Lille Lure soon to be, ikke hadde gjort det minste feil. Han så reelle flyttedatoer og separasjonsdatoer og kunne fortelle meg at alt var registrert men at det allikevel ikke var blitt registrert. Vi var separert, men systemet hadde allikevel ikke separert oss. Men nå fru Luringen, Lille Lure snart; nå har jeg separert dem og Mannen.

Så flott tenkte jeg. At det egentlig verken er NAV, meklingskontorer, folkeregisteret eller fylkesmannen som har noe med separasjoner og flyttinger og gjøre, men Skatt Sør. I grunn ganske forståelig når det kommer til stykke, det meste bunner jo ut i skatter og avgifter når alt kommer til alt.

Men Herr GP, også kalt hjelpsom, var akkurat det. For i det jeg fikk beskjed om at skatten skulle ned med godt over 2000,- kr, og Luringen med det tenkte at hun på et døgn hadde spart 4000,- kr i skatt, ja da plumper han ut med trumfkortet.

- Formell separasjonsdato fru Luringen, Lille Lure soon-to-be, er helt korrekt x. februar 2011. Men den REELLE separasjonsdatoen er:
tamtitamtamtitam: 29. desember 2010. Det fremgår jo av flyttemeldingen til Mannen, registrert i det offentlige. Og da; tamtitamtam, ja da skal jo du lignes i skatteklasse 2 også for 2010! Og jeg forsøkte meg forsiktig med at det bare var to dager før… men da var han i gang igjen: joda to dager før rakettene (laget plystrelyder i bakgrunnen), men det var den REELLE datoen uansett. Dessuten sier han videre; når den REELLE datoen er satt da, betyr nok det at dere FØR det begynte den egnetlige separasjonen. Så, min gode Frue, når selvangivelsen om en måneds tid kommer, så må du KREVE skatteklasse to; du er alenemor til to søte små… kremt, små og små, de begynner da vitterligen å bli ganske store; nuvel alenemor til to er du da. Og da skriver du om den REELLE separasjonsdatoen og krever fradrag i post 5.0.

Så det så. Jeg får vel gjøre det da, siden han sier det. Han er tross alt Skatt Sør.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

som blir eneforsørger (en inntekt)

og

gjeldshaver alene på det som før ble delt av to (dobbel gjeld og ikke minst renter)

og

havner i skatteklasse to (større fradrag)

skal

begynne å betale 2000,- kr MER i måneden i skatt?

ps. Neste gang skal jeg ikke fylle ut slike papirer 10 minutter før en føflekk-kanskjeerdetkreft-fjerning, for jeg håper da inderlig at det er jeg som ikke har vært edruelig her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nyoppståtte. Tror Luringen da. Ikke at Luringen liksom alltid følger så godt med der nede, det meste går nærmest på autopilot vet dere. Og nei, – igjen dere små kofferttenkende jyplinger, jeg tenker ikke spesielt på sengevalsen, men mer på håndvasken om dere skulle forstå.

Nok om det. I dag måtte altså Luringen slippe til førsteMANN nedi buksene sine etter separasjonen. Og han var vel så enig i at plasseringen var særs spesiell. Og var videre enig i at de små Luringene kanskje ikke var spesielt vakre å se på, men skumle var de nok ikke. Men for å være på den sikre siden måtte de begge reise bort, og er nå på ferietur inn til hovedstaden eller noe.

Luringen må få bemerke at bedøvelsessprøyter ikke er like festlig å ha med å gjøre, der nede i buksene, som mye annet hun kan komme på. Men det gikk seg til.

Nå går Luringen rundt med to små blå klistremerker og er i grunnen godt fornøyd. – Og, når jeg titter etter, føler jeg meg fortsatt litt spesiell

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er fryktelig stolt!

All By Myself
(en vakker dag er Luringen der også..)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Frisk fjelluft, lang skitur lørdag, godt drikke, god mat, gode mennesker og gode samtaler.

God søvn. Gode morgener med lange frokoster og pysj og bustete hår. Luringen er klar for en ny uke, og tenker at så mange dager i slengen har jeg ikke vært glad på lenge… og tror det løser seg

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og ja. Det har gått bra i dag! Virkelig bra! Så bra at jeg nesten må gråte en skvett. Jeg står snart på egne ben. Egne ben dere!

Og jeg kjenner det varmer inni bryskassen… et snev av lykke. Så fortjent, og så etterlengtet…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Luringen har alltid vært svært tradisjonell, sånn passe i alle fall. I praksis betydde det at når Nydelig og Lille Lure etter tur så dagens lys syntes Luringen det var veldig lurt å gifte seg. Og joda, må vel innrømme at det var jeg som var pådriveren også.

I dag ville jeg bestemt valgt bort hele giftermålet. Jaha, tenker kanskje du. Hun skal jo tross alt skilles, så det er vel ikke så rart. Men hovedgrunnen til at jeg ikke burde giftet meg i utgangspunktet er ikke den kommende separasjonen og skilsmissen, men heller det faktum at det pinadø faen meg nesten ikke går an å få det gjort!

Separert seg altså! For visstnok er det ikke bare Luringen som skal skille seg i disse dager, “halve Norge” har visst hatt de samme tanker i jula. Det er høy”tids”sesong på alle landets familievernkontorer.

Har man, som Luringen, en liten lur en under 16, ja da må en mekle så fint. Og neida, det holder ikke om man har blitt aldri så enige, skrevet aldri så mange avtaler om samvær og foreldreansvar og bla bla bla. Som jeg gjerne skulle sendt de i tre eksemplarer – om det hadde hjulpet. Nei, for neida. Her må man møte opp. I levandes live. Begge to. Og se en mekler dypt inn i aua.

Fire ukers ventetid. Inn my ass!

Og etter det; nye tre uker for at fylkesmannens saksbehandler skal sette stempelet sitt på en bevilling. Jeg er kanskje en jævla sosialist når det kommer til stykke. Jeg liker at Norge har endel lover og regler, som hjelper folk med å være folk og ikke gærninger av ymse slag. Men allikevel? Det må da være noe riv ruskendes gæli her, når det skal ta 7 uker å bli separert? Og det er bare hvis du har fylt ut skjemaene på en slik måte som de vil. Ingen klage, full forkynning.

Søknad? Kan de si nei? Kan myndighetene bestemme at Luringen fortsatt skal være gift, enda verken Luringen eller Mannen vil det? Kjenner jeg blir mektig provosert. Rettmessig. Forstår de sakene der mann og kone er uenige. Da får de ta seg en tur igjennom “apparatet”. Men for oss, som begge signerer det samme fordømte skjemaet? Med samme dato?

Hvorfor er ikke en slik “enkel” separasjon (når meklingsattesten er i boks) rett og slett en meldingssak? Herved melder Luringen og Mannen at de herved går hver sin vei. Takk for oss!

Neida, i stedet skal Luringen vente i syv lange og syv brede på det hele. Inkludert nedrykk i skatteklasse og ekstra barnetrygd. Sikkert en sparemåte? En ny måte å dra inn skatter på?

Heldigvis er Luringen en luring. Så jeg sitter aldeles ikke henslengt i en skinnsofa og venter på at sirupsbyråkratiNorge skal våkne. Fire uker ble til fire dager. Og Luringen er sånn passe fornøyd. Nå er det bare igjen å tenke ut hvordan jeg skal få lurt den helvetes søknaden inn til fylkesmannen og få et avtrykk av det gyldne stempelet fort som f..

Og er det ikke stempel blir jeg rimelig skuffa!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1) To små, veldig gode, brødskiver med et tynt lag lettmargarin, og et nesten like tynt lag Stabburets leverpostei. På hver brødskive danderte jeg to tykke agurkskiver. Dessert: en kort, men ganske tykk gulrot. Et glass vann. En kopp svart kaffe.

2) To skiver yoghurtbrød, ferdig oppdelt på Rema. Fire skiver Norvegia ost. Et glass vann.

3) To skiver yoghurtbrød med et tynt lag lettmargarin. Picnic bogskinke i passe tykke skiver som nesten dekker alt brødet.

Her er det altså frokost, lunsj og middag. En ganske kjapp og næringsrik singelmeny, om jeg får si det selv. Kanskje litt lite grønnsaker, men har som skrevet både litt gulrot og litt agurk. Hadde muligens gjort seg med litt bønner, men var tomt for det i skapet.

Bon appetite!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Luringen er ikke singel og ikke gift. Ikke separert en gang. Men jeg er alene. Og lurer litt på når jeg vil føle meg singel? Og hvordan jeg vil føle meg som singel? Hvordan er det egentlig å være singel?

Luringen har hatt samme mann, samme kjæreste, samme livsledsager siden hun var seksten snart sytten. Det er ganske lenge, selv så ung Luringen enn er…

Tenker at det er ganske skummelt, ganske spennende, ganske uforutsigbart og veldig ukjent. Og at samme hvor godt Luringen liker å ha kontroll og vite hvordan alt blir så har jeg ikke noe valg. Jeg får bare rusle på livets landevei.

Og kanskje treffer jeg på deg? Eller meg? Hadde jo vært kjekt å bli kjent med meg igjen også.

Dessuten, selv så langt unna det er akkurat nå – så tror jeg også litt på eventyr og frosker og prinser og den store kjærligheten. Optimist, tross alt

Tips oss hvis dette innlegget er upassende